– Dette kom veldig overraskende. Vi er flere som gjør en innsats for å få denne klubben til å gå, så jeg deler denne prisen med en god del andre, sier Elin Hvaal. Lørdag 7. november ble hun hedret med prisen Årets Ildsjel under lokallagsmøtet i NIHF.

Elin er ikke så opptatt av å få oppmerksomhet rundt egen person, men setter pris på utnevnelsen:
–  Det er veldig hyggelig, selvfølgelig, at det man driver med blir satt pris på. Det synes jeg. Men det må en del folk til for å dra lasset, for å få hjula til å gå rundt, sier hun.

Begrunnelsen for prisen:

I over 20 år har hun holdt aktivt på med Islandshest. Hun var en av pådriverne og grunnleggerne til Arvakur, og har stilt opp for klubben i tykt og tynt. Hun har hatt verv i styret, gjort store fysiske arbeider på klubbhus, bane og resten av anlegget, hun bretter alltid opp ermene og tar i et tak der det trengs. Hun er ofte i forkant og gjør i stand til kurs og stevner. Kiosken er alltid ren og godt utstyrt, og grøten er alltid klar til grøtfest. Hun har også aktivt vært med å starte på stevner, hun har vært ambassadør for turrytterne og turhestene, og er like hyggelig mot alle som er i klubben, melder seg inn i klubben eller ut av klubben. Hun er raus, arbeidsom, frittalende og klar. Alle vet hvor de har henne, hun tør å spørre de kritiske spørsmålene uten å være belærende. Selv om hun har hatt en periode med sykdom, har hun stilt opp for klubben og oss andre, og det er imponerende den viljen hun har til å alltid forberede for alle andre i klubben til tross for at formen har vært dårlig. Det er aldri en dugnad uten at Elin er der og sørger for at alle har det bra, og at vi trives i klubben. Elin rir fremdeles sin egen islandshest flere dager i uken, og er en sprek og driftig dame!  Elin Hvaal er en verdig vinner av årets Ildsjel.

Da Arvakur avholdt sitt vårmesterskap på Traut i Svarstad pinseaften i år, var Elin på plass i kiosken. Her bringer vi intervjuet med denne varme ildsjelen igjen:

Fra Islandshestforum nr. 2/2020

«I koisken på stevneplassen møtes jeg av et lunt smil. Elin Hvaal, primus motor og en av initiativtakerne til lokallaget Arvakur, er på plass, og som alltid først ute.
– Jeg var her klokka sju i morges. Må jo det. Jeg er alltid tidlig ute. Ingen kommer før meg på stevneplassen. Det er alltid noe som skal gjøres, og jeg kjenner godt til alt fordi jeg både har vært med og arrangert og startet stevne selv i mange. Men jeg kom aldri over 5’ern. Er nok ikke den gode ryttern. Men jeg synes det er kjempegøy! Og nå koser jeg meg som turrytter, gammel dame på tur, ler hun.

76-åringen rir ikke konkurranse lenger, men rir stort sett hver dag. Hun har egen hest, men selv om hun bor på småbruk, synes hun det er greit å ha hesten hos datteren sin, dagens stevneleder, Laila Aakre:
– Det er forskjellige ting som gjør at det er greit å ha en som kan ta ansvar for hesten når formen ikke er på topp.

Elin hadde ikke hatt islandshest lenge da hun var med på å starte Arvakur i 1999. Tidligere hadde hun drevet med stor hest og travere.
– Det var bare en tilfeldighet at jeg kom inn på islandshest. Det var fordi jeg ble så lei av å sitte og se rompa på traverne, måtte ha noe jeg kunne komme ut i skogen med. Da så jeg et program med islandshest på TV og tenkte – det der vil jeg prøve! Og så ble det det. Da måtte jeg stå på venteliste hos Lillemor Bøtker for å få min første islandshest på midten av 90-tallet. Siden har det blitt islandshest. Men jeg har aldri hatt mer enn en om gangen, så skiller meg litt ut fra andre, ler hun, og legger til at hun er med på alle stevner, og selv om hun ikke lenger er ikke med i styret, liker hun å styre og stelle.

Hesten er helse for Elin. En periode måtte hun tilbringe mye tid på sykehus, men så snart hun var hjemme i helgene måtte hun ri. Dette imponerte legene stort.
Elin ler:
– Men det er jo det som holder meg oppe. Ellers hadde jeg sittet i stress-less’en. Når du er godt voksen og har holdt på med hest siden du var liten, er det vanskelig å finne en ny hobby. Du må bare holde på med hest så lenge du kan gå, så lenge du kan komme på hesten. Og det er like spennende hver dag. Jeg er glad for å stå på en krakk, for både hestens og salens skyld. Men jeg må prøve hver dag, kommer jeg opp i dag? Det henger sammen med at når jeg rir i skogen er det mange bakker, og jeg liker å gå på egne ben nedover. Da må jeg vite at jeg kommer opp igjen så jeg slipper å gå helt hjem. Det er gøy med islandshest. Hadde jeg visst om islandshesten tidligere, hadde jeg ikke drevet med noen annen hest. Og tenk, jeg bodde i mange år i et område med mange islandshester, men jeg syntes de var noen dotter, og jeg skjønte ikke hva de brukte dem til. Kjempesynd. Men sånn er det, sukker Elin.
– Mange kjøper hest med feil størrelse. Kjøper du en islandshest kan du ha den fra du er barn til du er 100! De er ikke så store, samtidig som de kan bære vekt.

Fra kiosken har Elin fin utsikt over ovalbanen. Hun minnes starten, den gangen Arvakur var på Jarlsberg:
– Da lagde vi bane i svingene, med dumper og høl, der hadde vi konkurranser. Det var sånn det begynte. Første klubbmesterskapet var på en parkeringsplass. Det var stor motstand mot å legge banen her i Svarstad. Folk ville ha den mer sentralt i Vestfold. Men vi visste jo ikke hvordan vi skulle få det til økonomisk.

– I dag er det sønnen som driver gården her hvor stevneplassen ligger, og det er grunnerierne her som har hjulpet oss, fortsetter Elin. Vi leier grunnen, men eier alt som står her. Alt er laget på dugnad. Vi er så heldig at vi har så mange flinke menn i klubben vår. De har redskap og kunnskap, det er helt fantastisk. Vi er fortsatt ikke helt ferdig med anlegget, banen er ikke ferdig dosert, og så ønsker vi oss et passpor. Den gangen da banen ble anlagt var ikke pass så attraktivt, men det er blitt mye mer av det. Vi må ta litt av skogen for å få det til, sånn er det, avslutter Elin med et smil, og er klar for neste kunde i kiosken.»