BUB er blitt til BUF. Hva er bakgrunnen for endringen, og hvilke konsekvenser får det for medlemmene? Vi har spurt Kari Egelandsdal, lederen av utvalget med det nye navnet: Barn, Unge og Fritid.

– Som medlem i NIHF har jeg lenge tenkt på meg selv som konkurranserytter. Jeg red en del stevner hvert år, også WorldRanking og andre mesterskap. Hvem var denne «bredden» som NIHF skulle ta vare på? Jeg har opplevd at det har vært stort fokus på å prøve å gjøre noe for bredden, men ingen har egentlig vært helt sikre på hvem bredden er. Hvor breddebegrepet stammer fra vet jeg ikke, men kanskje det kommer fra videregående skoler, hvor breddeidrett er linjen du tar om du ønsker å drive med sport i skoletiden. I følge ordbøker er breddeidrett idrett som forsøker å favne om flest mulig medlemmer. I for eksempel fotball opplever jeg at bredden er de som ikke er profesjonelle, altså de som driver med en idrett for gøy, for treningens del og for personlig mestring og utvikling. I NIHF opplevde jeg og andre jeg har snakket med at «bredden» ble sett på som turrytterne, hvilket jeg mener ikke reflekterer det utvalget har som hensikt å fokusere på, sier Kari.

Kari fikk et problem med prioriteringene da styret i NIHF i vinter var på Island for den årlige FEIF konferansen. Skulle hun gå på youth-møtet eller på leisure-møtet?
– I FEIF er youth (tilsvarende barn og ungdom) ett utvalg, mens leisure (tilsvarende bredde) er et annet. Da leisure-utvalget i FEIF ble opprettet ble utallige navneforslag drøftet, men valget falt på leisure, som direkte oversatt er fritid. Hilde Widerberg og jeg byttet mellom å gå på youth og leisure møtene, og diskuterte opplevelsen etterpå. Vi var begge enige om at det nok egentlig burde være to utvalg, men at NIHF ikke er en så stor organisasjon at det er hensiktsmessig. Diskusjonen ble med videre til styret, og vi snakket litt frem og tilbake. Hva kan vi gjøre for å organisere NIHF litt mer likt FEIF og de fleste andre medlemslandene?

Styremedlemmene var enige i at det ikke var hensiktsmessig å opprette et nytt utvalg for bredde, men heller utvide BUB-utvalget med ett medlem, et medlem som skulle ha særlig ansvar for det som da het bredde.
– Men hvis bredden «bare» er turrytterne, hvordan skal vi legge til rette for dem? Jeg opplevde at ordet «bredde» nesten ble brukt negativt i miljøet, og styret var enige i at en navneendring også kan bidra til en holdningsendring. Fritid er noe alle liker, alle liker å ha fri fra kjas og mas, det er tiden vi har til å bruke på det vi ønsker selv. For mange, meg selv inkludert, bruker jeg fritiden min på islandshest. Jeg tror vi trengte en navneendring for å forstå at mange av oss hører til under fritidsrytter-kategorien, og at det ikke nødvendigvis utelukker rytteres følelse av tilhørighet til andre utvalg. Selvfølgelig man kan drive med både avl og sport selv om man er en fritidsrytter!

Hvem er fritidsrytteren?
– Å definere leisure er noe FEIF har prøvd i lang tid. Ingen klarer helt å sette ord på hvem som hører til under leisure og ikke. Likevel vil jeg forsøke å sette ord på mine tanker rundt hvem fritidsrytteren er. Det er viktig for meg å påpeke at dette ikke har vært diskutert hverken med BUF-utvalget eller i styret. Dette er mine foreløbige tanker om hvem fritidsrytteren er. For meg er fritidsrytteren en rytter som driver med hest for rekreasjon, helsemessing gevinst, mestringsfølelsen, det sosiale og fordi han kan og vil. Fritidsrytteren må ikke nødvendigvis eie egen hest, han kan for eksempel være rideskolerytter, fôrrytter, islandshestentusiast eller på andre måter ha en tilknytning til miljøet. Jeg ser på fritidsrytteren som en person som har en «vanlig» jobb eller er har utdanning som sitt «hovedtidsforbruk» og benytter seg av hest på fritiden. Fritidsrytteren kan ha ønske om å konkurrere på alle nivåer, bare ri på tur, eller den daglige treningen for å mestre hesten litt bedre og bedre, forklarer Kari.

Planlagte aktiviteter i BUF
I april har utvalget for barn, ungdom og fritid, med god hjelp fra Ann Hilde Hartvigsen, gjennomført en utfordring via appen Endomondo, hvor det har vært om å gjøre å ri flest kilometer innen utgangen av måneden.
– Dette har blitt tatt godt i mot, og derfor fortsetter vi også i mai med det samme. Når vi igjen får lov til å arrangere konkurranser, håper vi at vi kan bruke denne eller lignende plattformer til faktiske konkurranser med premier. Videre vet vi alle at den nåværende situasjonen er veldig spesiell. Vi hadde store planer for sommeren, både med Pinestevnet, barneklasser under worldranking-stevner og FEIF-camp. Det gleder oss likevel å se at det er stor aktivitet i lokallagsklubbene, situasjonen tatt i betraktning, der det arrangeres kurs, fotokonkurranser, legges ut artikler om trail og lignende. Til høsten planlegger vi å få til en ungdomsledersamling for alle ungdomsrepresentanter i de ulike klubbene, og får vi lov kommer også Fjellfestival med islandshest til å bli gjennomført som planlagt. I tillegg gleder vi oss veldig over å ha fått med Ragnhild Rekanes inn i utvalget for barn, ungdom og fritid. Ragnhild har enormt mye erfaring vi tror vil være bra for utvalget – kanskje kommer hun med tanker om ting vi kan arrangere?

Startet med satsning
Kari sitt hesteliv startet da hun var relativt ung. Tanten drev stall og rideskole med islandshest, og dette var et sted Kari gjerne var mye.
– Jeg fikk først starte på rideskole da jeg var 9 år, og startet da på rideskole med ridehester. Da min mor mente jeg kunne det grunnleggende, fikk jeg lov til å ha islandshest på halvfôr hos min tante. Herfra gikk det slag i salg. Det var klart jeg måtte være med i den lokale islandshestklubben, og ikke minst ungdomsgruppen der. Jeg fikk ri stevne på halvfôrhesten min, en sur hoppe med lite fremdrift som gjerne bukket når hun ble bedt om å gå galopp. Jeg fikk 2.17 i karakter, ble klubbmester (jeg var tross alt den eneste i aldersklassen) og var solgt. Dette var gøy! Jeg fikk reise på rideleir, og som alle andre forelsket jeg meg hodestups i rideleirhesten min, leireierens private konkurransehest. Mor og far gikk til slutt med på å kjøpe (det de mente var en ekstremt dyr) hest til meg og mor. Jeg var smittet av konkurransebasillen. Konkurransebasillen levde i beste velgående gjennom både barne-, ungdoms- og videregående skole. Da jeg var 16 besto jeg B-instruktørkurset til NIHF, og startet å arbeide på rideskole ved siden av skolegang og trening av tre hester. Da jeg var ferdig på videregående, arbeidet jeg ett år med hest og fikk utviklet min heste- og ridekunnskap mye. Da jeg var 21 klarte jeg, ved siden av fulltidsstudier, å oppnå mitt store mål om å komme med på landslaget som ungrytter. Mitt første år som senior var også preget av konkurranser og satsing med fine resultater.

Bråstopp
Ved starten av det tredje studieåret satset Kari nok en gang mot Nordisk Mesterskap, men fokuset ble brått endret i februar:
– Min daværende konkurransehest falt over meg etter å ha løpt ut og sklidd på gress. Jeg var lykkelig over kun å ha brukket ankelen, og kjente på frykt for å sette meg opp på han igjen. Med brukket ankel leide jeg hesten til rundpaddocken, steg på, red tølt og trav og steg av. «Dette var siste gangen jeg red deg», sa jeg høyt før jeg dro hjem for å finne krykkene på loftet. Jeg viste at jeg var redd, og at dette ikke er en hest man setter seg på uten å være avslappet. Heldigvis har jeg flere gode venner og kontakter innad i miljøet. Jeg fikk låne en veldig fin hoppe å ri på da bruddet var grodd. Jeg kjente på hvor godt det var å bare komme seg ut på tur, ha hest som en avveksling fra oppgaver og eksamensstresset.

I dag har Kari ei åtte år gammel hoppe som hun har kost seg med gjennom masterskriving og studier:
– Hun og stallen var ekstremt viktig for min mentale helse gjennom to tøffe år. Planen er å komme seg til konkurransebanen også med henne, men ambisjonsnivået er senket. Nå er hest avkobling fra en hektisk arbeidshverdag som nyutdannet lærer. Det er noe jeg gleder meg til å gjøre etter arbeidstid, et sted hvor elever, problemer og tidsfrister ikke eksisterer. Når jeg rir koples verden bort og fokuset faller på bare meg og hesten. Jeg har i flere omganger i løpet av livet både vurdert og prøvd å slutte med hest, men jeg opplever at det er en uunnværlig del av livet mitt. Jeg trenger mestringsfølelsen, jeg trenger det sosiale, jeg trenger å koble av og bare kose meg på tur, jeg trenger å lære mer og kjenne at jeg er i utvikling som rytter og ekvipasje. Jeg er i aller høyeste grad en fritidsrytter, avslutter Kari Engelandsdal, leder av BUF.

Kari nyter turer i skog og mark (foto begge bilder: Olav Fosså)